For å lykkes, må du feile. Mange ganger. Dessverre er vi ikke flinke nok, hverken som enkeltmenneske eller bedrifter, til å oppfordre til prøving og feiling. Og det er synd, for vi er avhengig av å gjøre bommerter for å ikke stagnere. I vår avdeling gikk vi her om dagen på en budsjettsprekk av dimensjoner. Jeg skal fortelle i mer detalj om dette senere og om hvordan vi håndterte det, men først litt bakgrunnsstoff.

Selv om det er menneskelig å feile ønsker altfor mange av oss å fremstå som tilnærmet feilfrie. Vi er så å si programmert fra barnsben av til å frykte feiltagelser, og vil derfor i senere leveår i mest mulig grad unngå å feile. Som barn har vi opplevd, forhåpentligvis utallige ganger, å feile. Dessverre ble vi nok ikke alltid premiert for de gangene vi kanskje burde fått en oppmuntring for vår innsats. Men vi trenger å feile både som barn og som voksne. Så, hva skal til?

I en studie, utført av Carol Dweck, ble to grupper med 10-åringer utsatt for en rekke tester som var gjennomførbare for de fleste. Den ene gruppen ble premiert med kommentarer om at de «jobbet bra». Kontrollgruppen ble belønnet med kommentaren om at de «var smarte». Begge gruppene ble deretter gitt stadig vanskeligere tester. Den «smarte» gruppen gjorde det nå dårligere og dårligere. De var redd for å feile, og ga derfor opp fortere. Gruppen som ble belønnet for innsatsen scoret bedre. De fokuserte ikke så mye på resultatet, eller hvorvidt de feilet eller ikke, men anså oppgaven som utfordrende og morsom. De krummet nakken og jobbet videre. Og nå kommer den store overraskelsen: På et senere tidspunkt ble barna testet igjen. Barna kunne velge mellom en test som var vanskeligere, men veldig lærerik. Den andre testen ville være like enkel som den første. Av de barna som hadde fått ros for innsatsen valgte ni av ti å ta den vanskelige testen. Blant de barna som hadde fått ros for «smarte» de var valgte fem av ti den vanskelige.

Ever tried. Ever failed.

No matter. Try again.

Fail again. Fail better.

Samuel Beckett

Jonah Lehrer, i boken How we decide, viser til bedre forståelse av hvordan hjernen fungerer til å forklare hvorfor vi står på litt ekstra for å lykkes. Nøkkelordet er dopamin. I hjernens lystsenter står millioner av nevroner klar til å ta i mot dopaminet. Virkningen er en følelse av belønning, og en motivasjon til å fortsette eller gjenta opplevelsen. Jo mer dopamin, jo mer motivert er vi til å gjenta opplevelsen. I eksempelet over med 10-åringene ble «jobbet bra»-gruppen belønnet med dopamin i form av både ros for innsatsen («bra jobbet»), og for de gangene de klarte å løse oppgavene (mestringsfølelse). De var derfor ganske motivert for å gyve løs på nye oppgaver. Uansett om de klarte oppgaven, eller ikke, vanket det jo belønning!

“Failure is an option here. If things are not failing, you are not innovating enough.”

Elon Musk

Ingen flinke idrettsfolk, oppfinnere, forretningsfolk, skuespillere, eller flinke folk generelt, har blitt flinke fordi de har et talent, eller fordi de har vært heldige. De har kommet dit de er i dag fordi de har feilet. Mange ganger. Kanskje flere ganger enn de har lykkes. Derfor er det viktig å sette pris på feilene du begår på veien til suksess, og se på feilene som læring og nok et skritt i riktig retning. Ikke nok et nederlag. For å tørre å gjøre feil må du derfor jobbe med deg selv. Er du i en gruppe er det viktig at gruppen tillater feil.

I en gruppe, eller organisasjon, er det flere faktorer som må være på plass for at begåtte feil skal håndteres på en mer produktiv måte. I Webstep er vi veldig ukompliserte. Vi har ingen tunge rutiner og omstendelige prosedyrer for å håndtere avvik eller feil. Dog er det to fundamentale prinsipper som må være på plass, både hos Webstep og andre steder, for at ansatte skal kunne tørre å feile, nemlig:

• Tillit – Fundamentalt viktig for å oppnå åpenhet (melde fra om feil) og trygghet for riktig håndtering
• Fokus på sak –  Ikke person

At dette faktisk er tilfelle ble tydelig her om dagen da det ble det klart at oppgjørets time var kommet. Et av våre arrangementer vi hadde hatt i regi av Webstep Fokus gikk godt over budsjett. Som de fleste vet er det ikke nødvendigvis bra, i private bedrifter, å gå over budsjett. Enkelte ganger er de varslet og kan rettferdiggjøres, noen ganger kommer de som julekvelden på kjerringa. Avhengig av størrelsen etterfølges en sprekk ofte av et unisont (stilltiende) krav om å lokalisere en syndebukk. Men er det så lurt? Pengesekken blir ikke fylt opp igjen dersom en person, avdeling eller divisjon settes i gapestokken. Det kan virke avskrekkende på kort sikt, men det er ikke nødvendigvis fruktbart for bedriften på lang sikt.

En mer fruktbar fremgangsmåte er å håndtere feil som begås som en kilde til læring. Og det var det vi gjorde. Fokuset for møtet som ble holdt, etter sprekken ble kjent, var: Hvordan skal vi unngå å gjøre samme feil igjen? En innlysende og selvfølgelig mer produktiv tilnærming. Som et resultat har vi fått enda bedre eierskap til budsjetteringsprosessen, og vi har også blitt enige om å bli hakket bedre til å kvalitetssikre. Dessverre er ikke dette ryggmargsrefleksen til de fleste som må hanskes med en slik situasjon. En medarbeiders eller en leders reaksjonsmønster er, som jeg har nevnt tidligere, preget av tidligere erfaringer og/eller kulturen i bedriften.

For å overleve i en verden i fortsatt stadig forandring må vi mennesker gjøre som vi alltid har gjort: prøve, feile og lære. Vi kan alle forbedre oss. Og det må vi for å oppleve suksess (og faktisk overleve). Veien til varig og bærekraftig suksess er brolagt med tabber og bommerter. Lykke til!

Kilder

Kategorier:Endringsledelse

Tagged as: Etterutdanning Feile Ledelse Ros

Thomas Ramstad

Jeg heter Thomas Ramstad og jobber i konsulentselskapet Knirkefritt. Vi jobber kontinuerlig for en stadig bedre arbeidsplass. I denne bloggen vil jeg skrive litt om hvordan lede vil si, både på jobb og på privaten.