Meny Hjem

Høylytt veiledning under en barnefotballkamp – Fungerer det?

Her om dagen kom jeg i prat med noen ungdomsfotballspillere. Praten omhandlet trenernes og foreldrenes behov for kontinuerlig å veilede spillerne under en kamp. En av guttene fortalte da om en på laget hvis far var veldig engasjert. Faren hadde tydeligvis en sterk tro på at kampen kunne vinnes fra sidelinjen. Med hans erfaring og kompetanse, detaljerte beskrivelser av hans syn på hvordan sønnen skulle spille, og ikke minst direkte og kontante tilbakemelding når instruksjonen ikke ble fulgt eller noe gikk «galt». Sønnen  er en meget habil fotballspiller som har både tekniske, fysiske og relasjonelle kvaliteter. Aktuell for kretslaget er han også. En av guttene jeg pratet med fortalte at denne spilleren faktisk spilte bedre i en kamp når faren ikke var tilstede. Så veiledning og dirigering av bevegelser, valg og neste trekk fra en som står utenfor situasjonen, fremmer ikke prestasjonen?

Se for deg følgende scenario: Du er på jobben. Sitter i telefonen, har en prat med en kunde eller en kollega, eller er i en annen situasjon hvor du utfører dine daglige gjøremål. Dine kollegaer, og kanskje din sjef, kan bivåne og observere deg på avstand. Fra tid til annen, og ganske ofte, forteller de deg hva du bør gjøre, eller hva du burde ha gjort, og samtidig kommenterer (så andre hører det) dersom du, ifølge dem, tar et uklokt valg eller sier noe de ikke ville sagt. Er det et arbeidsmiljø du hadde trivdes i på sikt? Nei, vil nok de fleste svare. Allikevel er det dette unger opplever i idretten hver dag.

På trening trener vi – I kamp utfører vi (forhåpentligvis) det vi har trent på

Mange mener man ikke har lært noe dersom man ikke har tatt innover seg veiledningen eller teorien, og endret adferd. Og er det noe vi mennesker elsker, så er det endring! Tvert i mot. Endring er tid- og energikrevende, og til og med hjernen din kjemper i mot. Det er derfor viktig å trene på en ønsket adferd, assosiere noe positivt med opplevelsen og gjenta. Flere ganger. Jo likere treningssituasjonen er kampsituasjonen, desto bedre. Under treningen kan spillerne veiledes og tilbakemeldinger gis.

Under selve kampen er det viktig at spillerne får tillit og trygghet til å eksekvere etter eget forgodtbefinnende. Det er, blant annet,  de som er i situasjonen, det er de som analyserer situasjonen (hvis det skjer) og det er de som tar avgjørelsen og utfører. Det er mange faktorer, og mange ting går ikke helt som planlagt. Og også det kan man ta lærdom av. Dersom man som trener, eller forelder, ikke lar spillerne få den tilliten de trenger for å prøve ut det de har lært, og ta egne valg, vil vi i stor grad få:

  • Usikre spillere
  • Pasifiserte spillere
  • Spillere som ikke utvikler seg

Hvordan ter ungene seg når du ikke er tilstede? Som forelder eller  trener? Er gleden, iveren, kreativiteten og spontaniteten der når du er tilstede? Eller har de det faktisk bedre uten deg?

Utvikling basert på tillit – Eller fryktbasert ledelse?

Mange har kanskje opplevd, eller iakttatt, Sefilov. Den russiske håndballtreneren som raljerer med sine spillere, og har et ordforråd en full sjømann verdig. Selv mener han at han ikke er så ille, og andres feiloppfatning av ham er basert på kulturforskjeller. Mye mulig. Det kan dog være fornuftig å revurdere sin lederstil når til og med motstanderlaget frykter din vrede. Selv om mange ikke er like ille som Sefilov, er spørsmålet om en mildere utgave er svaret?

Tillitsbasert ledelse er basert på et positivt menneskesyn. Man tror faktisk ungene ønsker å yte sitt beste og bidra. Ved å gi ungene tillit og delegere ansvaret vil de yte sitt beste for å vise seg tilliten verdig. Resultatet muliggjør kontinuerlig utvikling og vekst.

Man må med andre ord stole på at ungene ønsker, kan og vil gjøre sitt beste. Ungene vil da benytte sine egenskaper, ferdigheter og ta  initiativ.

Jeg vil ikke være mindre, men større, gjennom å skape trygghet, støtte, inspirere, bygge opp og ufarliggjøre. Jeg ønsker å være større, gjennom en større og lengre tanke, ikke gjennom det kortsiktige resultatet. Dette er øving for noe som skal gi resultater senere i livet. Det er en bit av et stort puslespill. Jeg legger en brikke, som skal hjelpe spillerne til å legge resten, fordi jeg la en viktig brikke først.

Stig Inge Bjørnebye

Både trenere og ledere som opplever gjentatt suksess kan gjerne være engasjert. Men ingen trenere får hverken unger eller voksne til å utvikle seg over tid, yte sitt beste og virkelig gi av seg til fellesskapets beste ved å skrike ut ordre og detaljadministrere. Det vil de kun gjøre en periode, og så vil de slutte.

Nå må ikke det misforstås med at man som leder ikke skal gi tilbakemeldinger. Alle trenger tilbakemelding. Og for å utvikle seg trenger ungene tilbakemelding. Tilbakemeldingen må dog være:

  • Spesifikk – Gjelde et barn eller en gruppe barn. Gjelde en handling eller et spesifikt mønster.
  • Målbart – Når har man nådd måloppnåelse? Når oppnås forventet effekt? Når oppnås ønsket handling?
  • Oppnåelig – Både trener og ungene må være enige om hva man faktisk prøver å oppnå, og at det er mulig å oppnå (med litt innsats). Eierskap er viktig.
  • Relevans – Tilbakemeldingen må ha en relevans. Hva fokuserer vi på (treningsmomentet), hva kan gjøres annerledes/bedre.
  • Tidsrelevant – Tilbakemeldinger på trening må gis der og da. Når tilbakemeldingen gis må mottakeren ikke ha beveget seg altfor langt i tid fra hendelsen eller øvelsen.

Tilbakemeldingen må ikke skrikes for at den skal forstås, og den må heller ikke oppfattes som en ordre. Ungene vet når noe går galt, så fokus bør være på tilbakemelding på ønsket adferd.

Det er alltid godt å få høre at man gjør gode valg. Og konstruktive beskjeder om hva man kunne ha gjort. Men kun én gang. En trener som hele tida forteller deg hva du skal gjøre, blir til slutt bare støy. Da hører du ikke etter, eller du blir stressa og glemmer å tenke selv. En god trener gir korte og konstruktive beskjeder når det trengs.

Solveig Gulbrandsen

Ikke så enkelt som det høres ut som

Å gi tilbakemeldinger er ikke vanskelig. Å gi tilbakemeldinger som har effekt derimot, er litt vanskeligere. Som trener, forelder, tilskuer og veileder skal man aldri kue sitt engasjement. Engasjement er bra og nødvendig.

Gi positive tilbakemeldinger når ungene har gjort seg fortjent til det. Berøm innsatsen, og gi ros for arbeidet som ligger bak resultatet. Gi ungene tillit, og la dem få lov til å prøve og feile. Da får vi kontinuerlig utvikling.

 

Kategorier:Fotball Fotballtrener Relasjonskompetanse Uncategorized

Tagged as:

Thomas Ramstad

Jeg heter Thomas Ramstad og er en av lederne i Webstep Fokus. Lokalisert i Oslo og med 50 .NET-seniorkonsulenter jobber vi kontinuerlig for en stadig bedre arbeidsplass for de ansatte. I denne bloggen vil jeg blant annet skrive litt om det arbeidet vi gjør for å oppnå dette målet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Tom Erik Frydenlund

Relasjonsledelse, personlig utvikling og forretning

Enkelheten i Livet

Onlinemagasinet fra InnebygdHelse.no

Spede spirer

- med håp om å sette i gang noen tankeprosesser

Thomas Ramstad

Mennesker, ledelse og relasjoner

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

%d bloggere like this: